Thereses verden

Nå har det nesten gått 4 måneder siden jeg dro hjemmefra. Jeg har hatt en fantastisk reise, men det skal bli deilig å komme hjem og. Hvertfall for en stund… Reising har gitt mersmak, men kontoen er tom :p

New York var fantastisk. Manhatten er et sted jeg kunne bodd. Men ikke på hostellet jeg har bodd på de siste nettene! Jeg var veldig sen med å booke et sted å bo, så når jeg først kom så langt, var alle topp 10 hostellene på lista mi fullbooket. Jeg dro derfor bare på lykke og fromme med en fra turen min til hostellet hennes og spurte om de hadde en seng til meg. Jeg trengte et sted å sove, og det var akkurat det jeg fikk. Rommet er ca 2,5 x 1,5 meter, og det er for 2 personer. Det er en køyeseng, et låsbart skap, og plass til å gå til døren. That’s it… Og det betalte jeg 40 dollar natten for! Jaja…

Onsdag bevæpnet jeg meg med et kart over Manhatten og kaffe, og gikk for å utforske byen. Jeg kom meg ned til Ground Zero, før jeg gikk ned til Battery Park (og gjorde litt shopping på veien) hvor jeg tok fergen over til Statue of Liberty, og etter litt tid der, videre til Ellis Island. Jeg tuslet rundt på hvert sted en stund før jeg fant veien til Times Square. Og hva er vel New York uten litt shopping?

Jeg gikk fornøyd tilbake til Chelsea, men jeg hadde glemt å skrive med adressen til hostelet… Jeg trodde jeg visste hvor det var, men nei… Jeg rotet rundt i godt over en halvtime før jeg endelig fant riktig gate.
Etter å ha gått rundt i 10 timer, var det deilig å treffe senga. Deilig å i det hele tatt ha en seng, etter å ha sovet på bakken i telt i tre uker :p

Dagen etter fant jeg veien til Central Park, og jeg nøt å bare gå rundt der i et par timer.
(Har du noen gang tråkket i hundepiss? Det høres rart ut, men gå i flip flops i tørt gress på en varm dag, så skjønner du hva jeg mener…)
Jeg gikk fra ende til ende, og mye sikk sakk, før jeg møtte noen fra gruppen min som fortsatt var i New York for lunsj. Vi dro til en restaurant på Broadway, hvor alle kelnerne sang og danset, i håp om å bli oppdaget. Mange talentspeidere pleier visst å komme dit. Vi gikk så videre rundt, noen av oss på kino og andre på shopping.
Når jeg kom tilbake på hostelet den kvelden hadde jeg ingen romkamerat, juhu! 4 kvadratmeter helt for meg selv! Luksus!!

Dagen etter sjekket jeg ut, la sekken min i et skap og gikk løs på Manhatten for siste gang. Jeg dro kortet varmt i diverse butikker før jeg kom meg tilbake på hostelet for å kjapt skifte og vente på transporten min til flyplassen. Manhatten er veldig varmt nå, og luftfuktigheten er skyhøy, så det var ikke noe gøy å ikke få dusje…

Flyene hjem gikk veldig bra. Ingen forsinkelser, og bagen min kom på Gardermoen! Var litt tidsforvirret bare, da jeg landet var klokken 14 her, men jeg var på new York tid (kl. 8), og jeg hadde bare sovet 2 timer på flyet. Mamma, Pappa, bestemor og Laica (vovven) møtte meg i ankomsthallen, og det var godt å se alle igjen.

(Dette innlegget har blitt skrevet pa mobilen min i lopet av de siste ukene, sa litt fram og tilbake i tid og stuff, men det far bare ga)

Siden Vegas forblir en hemmelighet, kan jeg heller skrive litt om de siste dagene.

Jeg husker ikke hva jeg har skrevet og ikke, så om jeg gjentar meg selv, får dere bare unnskylde meg.

Tror ikke jeg har fortalt om planen i USA… Jeg er med på en road trip som startet i LA, og ender i New York. Vi skal bruke 3 uker, og det er camping!
Folka jeg reiser med er:
Stephanie (20 år fra Tyskland), Allison og Carolyn (24 år fra Skottland), Nicole (31 år fra Australia), Michelle (29 år fra Australia), Sean (23 år fra Australia), Cecilia (22 år fra England), Helen, Ann, Sam, Jojo og Bomi (21-22 år fra Sør Korea).

Vi dro fra Vegas til Zion nationalpark. Ikke så varmt som Vegas, men fortsatt nok til å konstant ville kjøle seg ned. Så framme på campen hoppet vi i elven. K-ka-kaldt vann, men så deilig når vi først var kommet uti. Jeg fikk en liten ufrivillig tur ned elven når jeg mistet grepet mitt og strømmen tok meg. Body-rafting! Ble slengt mot steinene, og skrapte opp beina, rompa, ryggen og armene… Etter 40 meter klarte jeg å finne en stein å holde fast i og komme meg på beina og fikk snublet meg i land. Puh… Utfrivillig, men litt gøy! Hihi…

Dagen etter dro vi på litt av en gåtur. Det var mange ruter å gå, og den vi gikk var en av de tøffeste og vanskeligste… Vi gikk opp på et fjell kalt Angels Landing, men det var ikke noe engleaktig med turen opp. Det var 4 kilometer med veldig bratt bakke, og en kilometer med klatring (ja, klatring). Noen tok ikke den siste kilometeren med klatring, men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle klare det. Vi hadde et tidsskjema, så det var ikke bare bare å ta seg tid heller. Uansett, oppe på toppen, var utsikten fantastisk…. Utrolig nydelig! Hadde 360 grader utsikt over canyonen.
Det ga litt av et adrenalinkick, så etter å ha klatret ned den ene kilometeren, løp jeg og noen andre av oss halvveis ned igjen. Det viste seg etterpå å ikke være en så god idé i nye sko…

Vi hadde en natt på en ranch, hvor vi møtte to andre trek america-grupper, og hadde en aldri så liten fest. Vi hadde brukt to timer på Walmart tidligere på dagen for å finne et tema. Vi var innom mye, men vi endte på golfpros and tennishoes…
Så… liten, hvit shorts, sportslignende topp, caps og bevæpnet med en tennisracket og en ball fra lekeavdelingen, var jeg ready to go! De andre gruppenes tema var bad taste og cowboy &indianer.
Vi hadde det gøy til langt på natt…

Vi dro så til Grand Canyon, aka Det store hullet i bakken. Planen var å gå et stykke ned i canyonen, men tåa mi hadde ingen planer om å gå med joggesko den dagen. Hoven, vond og ubøyelig… Hiket derfor noen kilometer ned og opp Grand Canyon i flip flops. Ikke noe jeg kan anbefale…

Så – vi dro til Monument Valley! Nydeligste stedet… Jeg har ikke ord for å beskrive det, det er bare nydelig og må oppleves. Et bilde gjengir ikke på langt nær hvordan det er. Vi hadde en navaho-guide, som var utrolig flink, og vi kjørte rundt og han viste oss mange steinformasjoner. De fleste har navn etter hva de ligner på, og lot man fantasien løpe, kunne man se alt slags mulig i steinene.

Dagen etter dro vi til Santa Fe. Det var en lang biltur, så når vi kom fram var det bare rett i dusjen, og til byen for middag. Tilbake på campen, var det blitt sent og mørkt, og jeg fant ut at det hadde vært snart å bytte batterier på hodelykten min… Det var en stor, forvirrende campsite, og badet var langt unna. Så på vei tilbake etter å ha pusset tanna, gikk jeg meg grundig vill. Jeg hadde bare en utrolig svak, liten lysstråle å gå etter, og for å gjøre det bedre, hadde jeg akkurat tatt ut linsene mine, så jeg var ganske så lost… Jeg snublet rundt i blinde, falt over trestokker og gikk inn på andres campplasser en god stund for jeg endelig fant riktig. Dagen etter kjøpte jeg nye batterier…

Vi dro så til Carlsbed. Vi kom fram på ettermiddagen, og fant ut at det var en drive in movie vi kunne dra på. Så gøy, jeg har aldri vært på en drive in før! Vi så Shrek 4! Vi tok bilen og kjørte inn. Vi hadde med oss noen stoler, matter og tepper. Og øl, sprit og godteri… Filmen var gøy, jeg lo høyt mange ganger, men selve opplevelsen var bedre. Tilbake på camp fant vi en lekeplass og koste oss med å være barn igjen, før vi fikk beskjed om å ikke være så høylytte, siden det var etter stille-tid.

Dagen etter dro vi for å se på grotten. Jeg har blitt mer og mer interessert i geologi de siste månedene, så det var veldig gøy. Vi gikk noen kilometer ned i et par timer før vi tok heisen opp igjen, og satte nesa mot Texas.
Veien vi skulle ta var stengt, så det tok en god del lenger tid enn det skulle. Framme på camp var det bare å få opp teltene før det ble mørkt og regnet kom.

Vi feiret 4. juli i San Antonio, Texas, og det var ikke så mye stas som jeg trodde det skulle være. Jeg bare tenker på 17. mai hjemme, hvor alle er i finstasen og veiver flagg, går i tog osv. Noen vi møtte på var ikke engang klar over at det var nasjonaldagen. Vi derimot hadde gjort vårt ytterste. Vi hadde raidet en partybutikk, og kjøpt inn teite hatter og sløyfes i rød, hvit og blå, og andre festeligheter. Vi kledde oss i flaggets farger, og dro til en park for a se pa fyrverkeriet.

I Tennesse fikk jeg prøve rafting, og jeg elsket det! Jeg hoppet bokstavelig opp og ned av glede og fikk sitte foran i raften. Det var vann overalt, adrenalinnivået på topp, og jeg falt uti en gang, men kom meg oppi igjen med et stort smil om munnen. En gang til! Jeg tror jeg må finne et sted å rafte i Norge.

I Washington var vi så heldige og fikk en privat guidet visning av Capitol-bygningen! En venn av en i gruppen vår jobber for en senator, så han viste oss rundt. Vi fikk ta et tog som gikk under bakken fra kontorbygningen til Capitol. Skikkelig gøy! Vi måtte bare ikke sitte i den forreste vognen, for den var bare for senatorer. Det var skikkelig stas, men vi var mildt sagt underdressed… Alle menn gikk i full dress, og damene med skjørt og bluser. Og her kom vi, som har campet i tre uker… Jeg i flip floper, en sliten, solbleket shorts og toppen det ble brent hull i i Afrika. Nice… Vi gikk gjennom uendelige mange sikkerhetskontroller, og jeg endte opp med å bare ha kameraet og passet mitt. (By the way, HAHA!! De ville nesten ikke slippe meg inn i landet, og der var jeg, der ingen turister får sette sine ben! Pft…) Det var et skikkelig fint sted, som automatisk får deg til å rette opp ryggen, trekke inn magen, skyve skuldrene tilbake og heve hodet. Han kunne ha fått oss inn i Det Hvite Hus om vi hadde gitt litt lenger varsel. OMG…
Han viste oss rundt i en time, før vi hadde lunsj i de ansattes kantine.

Det er godt jeg snart er på vei hjem… Sekken min holder på å falle fra hverandre. Stropper og reimer ryker i hytt og pine, så jeg har snart ikke noe å løfte den i lenger. Bare den holder til den kommer på bagasjebåndet på Gardermoen, skal jeg være glad… Og kameraet som jeg kjøpte før jeg dro, begynner å få noen problemer. Når det passer dårligst, nekter det å skru seg på, eller fokusen henger seg opp, eller bare hele greia låser seg. Hmmm, den har vært snill og tatt bilder verdt ca 12 GB, men håper den holder ut bare litt til…
Og telefonen min er ikke akkurat velvillig lenger… En tast er alltid inne, så den tømmer et fullt batteri på 16 timer, og de andre tastene vil ikke jobbe med meg lenger… Jeg tror jeg skal ta det som et tegn på at jeg skal kjøpe meg en iPhone…

Na er jeg pa et super chabby hostel i Chelsea, New York. De neste dagene skal jeg bruke pa turistting og shopping, og sa kommer jeg hjeeeeeem!!

What happens in Vegas, stays in Vegas… Enough said!

Så, jeg kommer tilbake med mer etter et par dager.

Det jeg kan si, er at det var glovarmt! Selv den bittelille skyggen av en lyktestolpe gjorde meg overlykkelig. Det sier litt…

Første dagen i San Francisco gikk jeg stort sett fra morgen til kveld. Jeg startet dagen med en gåtur til Nob Hill, Chinatown, Cable Car museumet, Beat museumet, North Beach, Coit tower osv. Jeg kastet meg på et par busser for å komme til Golden Gate Bridge. Jeg gikk fram og tilbake over broen, og det vil være en sterk underdrivelse å si at det blåste. Fikk litt seriøs vind i håret der ja!

Jeg tok noen busser for å komme tilbake til sentrum igjen, hvor litt shopping sto for tur. Etter 12 uker på farten og feriepenger på konto, syntes jeg at jeg fortjente noe nytt. Dessuten, det eneste jeg har av “varme” klær er en utslitt linbukse og en hettegenser. (Jeg så ut som en boms, seriøst…) Funket bra i bushen, men i en “ordentlig” by vil jeg ha “ordentlige klær”. Skoene mine har også blitt veldig erfarne, med hull tvers gjennom sålen og rifter og hull ellers. (Boms!)
Så jeg dro bankkortet varmt på H&M… Jeans, topper, veske, undertøy osv. Endelig! Klokken var da plutselig blitt mye, og jeg oppdaget at jeg hadde vært sÃ¥ farten i 10 timer, gått gått gått… Sliten, men fornøyd fant jeg veien tilbake til hostellet.

Jeg delte rom med tre andre jenter, og rommet var kjempelite. 2 køyesenger, og 2 kvadratmeter plass, veldig intimt :p

Dagen etter sto Alcatraz på planen. Jeg tok trikk til bryggen, og fergen over. Jeg fikk headset som guidet meg gjennom hele fengselbygningen, og fikk høre om historien, menneskene og fluktforsøkene. Veldig interessant!

Jeg ruslet ellers litt rundt og var der ca 2, 5 time før jeg tok fergen tilbake. Ruslet så rundt på Pier 39 og så på livet og selene, før jeg fant en buss til Golden Gate Park. Minnet veldig om Frognerparken, med folk som grillet, solte seg, spilte ballspill og musikk. Så jeg fant meg en flekk og sugde alt inn før jeg kom meg tilbake til sentrum før solen gikk ned.

San Francisco er en veldig søt, liten by, og minner på mange måter om Oslo.
Men jeg må si at tiggerne er veldig frekke. De ber meg faktisk gå til minibanken for å ta ut penger til dem! Jeg liker mye bedre de som er kreative, og faktisk gjør noe. Som en som kom bort til meg: “Can I tell you a joke for a quarter?” Selvsagt, så gøy! Eller han som står og hilser på og åpner døren for deg på vei inn til en butikk. De menneskene er de som får penger av meg, ikke de som ber meg gå og ta ut 10 dollar (eller mer) til dem…

Jeg har møtt flere nordmenn på to dager i USA, enn jeg har gjort på 3 måneder. Her er de overalt!

Jeg fikk sett mye de to dagene jeg var i San Fran, og jeg skulle gjerne hatt mer tid der, men… The show must go on.

Så i går satt jeg meg på en Greyhound retning LA. Det var en lang busstur, men heldigvis fikk jeg to seter for meg selv, så jeg kunne kroke meg sammen og legge meg ned. I slike situasjoner er det positivt å ikke være så høy!

Framme i LA, nærmere bestemt Hollywood, slet jeg med å finne hostelet mitt, enda det bare var 2 kvartaler fra bussterminalen. Kart og jeg går ikke godt sammen… (Jeg gikk åpenbart ikke i speideren når jeg var liten.)
Men jeg fant det etter mye fram og tilbake (bare 50 meter fra Walk of Fame), og fikk sjekket inn og lagt meg under lakenet mitt og sovnet som en stein.

I dag dag startet jeg dagen med en tur til Hollywood-skiltet. Og for noen bakker det var å gå opp dit, puh, lårene fikk jobbe litt da! Oppe på toppen så langt det var lov til å gå, var det egentlig litt nedtur å være der… Men men…

Kom meg tilbake til byen og ruslet rundt Hollywood boulevard og så på livet, folkene og stjernene på fortauet. Jeg er ikke kjempefan av noen, så det var ingen spesiell stjerne jeg ville finne. Mange av navnene på stjernene har jeg ikke peiling på hvem er… Jeg fant meg en skobutikk, og tvang meg selv til å kjøpe et par sko. De jeg har nå er kjempedeilige, men 3 måneder på reise har gjort sitt… Jeg kan faktisk stikke hele pekefingeren min gjennom sålen! Så om jeg går på grus, sand eller vann er de ikke så deilige lenger. Men det blir trist å kaste de gamle, de har vært veldig snille med meg, og de har vært på 5 kontinenter!

Jeg gikk tilbake til hostelet og satt igang en klesvask. Jeg skulle gjerne sett mer av byen, men LA er en by jeg kan komme tilbake til og ta senere. Jeg har bare idag, for i morgen starter en ny gruppetur jeg har meldt meg på, som går fra LA til New York, road trip på 3 uker. Så i morgen går turen til Las Vegas, baby!

Kl. 04.00 ringte alarmen. Kl. 04.03, mens jeg hadde munnen full av tannkrem, banket det på døra. Taxien var kommet, en halvtime for tidlig. Taxien kom faktisk før wake up-callen min…

Framme på flyplassen fikk jeg vite at flyet mitt var 2 timer forsinket, great… Fikk sjekket inn, og damen i skranken var veldig opptatt av at jeg var norsk, og spurte meg om ordet “uffda”, som har slått an i usa.
“Is ‘uffda’ really a norwegian word?”
“Yeah, it is… Well, not a word-word, just something we say when something is kinda sad”
“Really?”
“Yeah, if you say you have a tummy ache, I would say ‘Uffda’”
Veldig fascinerende… Jeg gikk til gaten min og tenkte: I might just have to buy one of those t-shirts. (Yeah, they actually make them!)

På vei inn på flyet ble jeg plukket ut til en utvidet sikkerhetssjekk. De gikk gjenom hele håndbagasjen min, grundig. Blant annet åpnet de ikke bare kameravesken min for å se om det var et kamera der, men åpnet kameraet og tok ut batteri og minnekort. Hvor farlig ser jeg egentlig ut?!

Framme i Miami startet de virkelig probleme…
I passkontrollen ble jeg holdt igjen i over 40 min, fordi mannen i skranken ikke trodde på at det var meg på bildet i passet mitt. Jeg tok fram mitt mest sjarmerende smil (bare brukt til spesielle anledninger), og håpet han ville la meg gå, men nei. Flere mennesker (alle med våpen og batonger, kan jeg legge til) ble involvert i saken min, og jeg måtte prøve å overbevise dem om at jeg var meg, og at det er meg på bildet. Jeg la også fram førerkort og andre kort jeg hadde med bilde og navnet mitt på, men det overbeviste ikke. Jeg måtte også forklare i detalj alle flyreisene jeg har tatt nylig, med mellomlandinger.
Jeg vet at jeg er meg, og at passet er mitt, jeg ventet bare på at han skulle fatte samme konklusjon også, men jeg ble nervøs for ikke å rekke neste fly (og av alle våpnene)… Jeg ble stilt alle slags mulige spørsmål om alt med livet mitt til reisemål jeg har vært på, og etter en laaaang tid, lot de meg endelig gå.
Jeg var da stemplet som “mistenksom”, så de sørget for å gå grundig gjenom all bagasjen min, den lille sekken min så vel som den store.
Seriøst, hva er det med meg som skriker terrorist?!
Jeg har riktig nok ikke sovet så mye de siste dagene pga tidlige fly og mye og ordne, så jeg ser nok skikkelig sliten ut, men alikevel…

Fikk levert den store sekken min på nytt, og løp for å finne ut av flyet mitt. Og overraskende nok, var det forsinket også. Det er tordenvær i Miami, så det er bare kaos…

Så da satt jeg der… Kjøpte meg kaffe og donut, american style, og fant et lite hjørne å campe i og ventet på bedre tider… Serier og filmer på ipoden var en reddende engel!

Flyet ble enda en time forsinket, og jeg ble mer og mer utålmodig, og jeg begynte å bli dårlig. Vet ikke om det var noe jeg hadde spist eller hva, men magen var absolutt ikke enig med meg. Det ble ikke bedre av at når vi endelig kom på flyet, kom jeg ved siden av en amerikaner som bare ikke ville holde kjeft. Han var kjempehyggelig og ga meg flere gode tips om San Francisco, men jeg var ikke akkurat i snakkehumør. Store deler av flyturen gikk med til å tygge isbiter og holde en ispose på magen flyvertinnene var så snill og gi meg, siden de ikke hadde smertestillende. Gikk fram og tilbake, sto bakerst i flyet og kunne ikke vente til å komme på bakken igjen.

Nede på fast grunn, sto jeg ovenfor et annet problem: Å komme meg inn til sentrum. Det var mye informasjon om de forskjellige valgene, men ikke noe om hvor man skulle gå for å finne de. Jeg spurte en hyggelig, ung kar fra Texas om råd, og hans forslag var toget. Toget it is, han visste til og med hvor det gikk fra! Noen småproblemer med billettautomaten og finne riktig plattform, men kom da på.
Mitt inntrykk er at amerikanere er veldig villige til å hjelpe bortkommende løskatter som meg. I Mexico bl.a. og andre steder jeg har vært til nå, krever folk penger/tips for å hjelpe deg.

Så nå, 4 timer senere, er jeg framme i San Francisco! For en dag… Jeg er fortsatt på Miami-tid, og det ble nattatid for meg for lenge siden, særlig siden jeg ikke fikk sove noe på flyet.

Bare en liten ting…
Til dere som venter på postkort, beklager å skuffe dere, det kommer ingen!
En av grunnene for denne bloggen er for å slippe å skrive (og sende) postkort.
(Skal heller prøve å bli bedre til å laste opp bilder.)

Jeg vet jeg ikke har vært flink til å oppdatere den siste tiden. Jeg skal prøve å skjerpe meg, men her kommer hvertfall noen høydepunkter og oppsummering av de siste dagene.

Vi kom til Antigua på søndag. Selv om det er en liten by, hvor du kan gå fra ende til ende på ca 5 minutter, gikk jeg meg vill flere ganger der enn de andre, større byene vi har vært i. Jeg vil skylde på at alle gatene stort sett ser like ut, men det kan også komme av min manglende sted- og retningssans når jeg først har gått meg bort en gang.

Hotellet vi bodde pÃ¥ mÃ¥ ha vært det mest skittende jeg har vært borti (jeg har vært ganske sÃ¥ heldig med steder jeg har bodd sÃ¥ langt). Det var flekker pÃ¥ hÃ¥ndkledene, hybelkaniner og møkk pÃ¥ gulvet, maur som spiste smulene fra forrige gjest, hÃ¥rballer pÃ¥ senga osv… Og ikke nok med det, morgenen etter fant jeg et kikkehull som var borret i døra under rammen, sÃ¥ det ikke skulle synes, som kikket rett inn pÃ¥ senga om man tittet inn fra gangen. Jeg er ikke er person som klager lett, men her ville jeg ikke være lenge… Oh oh, og det var bare varmtvann mellom kl 6-9 og kl 18-21, og ingen gardiner.

Mandag var min siste offisielle turdag, og jeg byttet hotell til et ikke langt unna resten av gruppen min. Dette var et privat hus, men med rom med bad til leie. Rent gulv, rene hÃ¥ndklær, varmtvann og tv, men ikke sÃ¥ rent sengetøy. Oh well, you win some, you loose some… Tven viste seg forresten Ã¥ ikke funke, siden det lakk fra taket nÃ¥r det regnet… (Og det regnet hver ettermiddag.) Jeg fant ogsÃ¥ en del edderkopper, og det var noen bugs i senga som beit meg. Fy f** som det klør! Kanskje det andre hotellet med kikkehull ikke var sÃ¥ ikke alikevel. Men jaja, det var billig…

I Antigua, var egentlig planen Ã¥ klatre Pacaya-vulkanen, men siden den fortsatt spyr ut lava, var det uaktuelt. Vi var alle veldig skuffet, sÃ¥ gleden var stor nÃ¥r vi fikk vite at “bakdøren” til vulkanen var Ã¥pnet. Hurra! Vi tok en buss til foten av vulkanen, og fikk se lavaen flyte sakte bakken og sluke alt pÃ¥ sin vei. Dagen for hadde det vært en elv av fortflytende lava, men det dagen vi var der gikk den sakte. Det var noen der som mÃ¥lte hvor fort den gikk, og et sted gikk den 1 meter hvert femte minutt, og et annet sted 1 meter hvert minutt. Og det var varmt, VARMT! Allerede 50 meter unna, kunne du kjenne varmen, og 5 meter unna begynte du Ã¥ svette… Jeg motsto fristelsen mot Ã¥ gÃ¥ helt borti og pirke ut en stein med en grein for Ã¥ ha som suvenir. Men jeg hadde veldig lyst!

Jeg hadde litt problemer med American Airlines (igjen), med Ã¥ komme meg ut av Guatemala. Jeg bestilte fly ut for et par uker siden, og pengene hadde gÃ¥tt ut av min konto for lengst, men ingen bekreftelse Ã¥ fÃ¥, e-ticket, reservasjonsnummer eller noe… Jeg prøvde Ã¥ ringe de fra mange forskjellige steder i Antigua, men linjen var sÃ¥ dÃ¥rlig at de enten ikke hørte meg, eller det ble brutt…
Jeg vet enda ikke helt hvor det gikk feil, men min kjære pappa klarte å skaffe meg billettene mine.
SÃ¥ midt pÃ¥ natten i gÃ¥r dro jeg avgÃ¥rde til flyplassen. Jeg mÃ¥ si at sikkerheten der er ikke av den beste… Jeg hadde glemt at jeg hadde en full vannflaske i en av nettingsidelommene pÃ¥ sekken (godt synlig), som jeg først la merke til etter den var gjenom skanneren, men ingen la merke til den. Og alikevel mÃ¥tte jeg betale for flyplasspoliti… Hrmf…

Framme i Cancun igjen, fant jeg meg en buss til sentrum. Minnene fra første dagen her kom skyllende over meg igjen, men nå visste jeg bedre enn å ta taxi. Jeg kom meg til hostelet for under 6 dollar, og det tok ikke så mye lenger tid heller. Jeg har en seng i en four bed dorm, og det holder i massevis for de to nettene jeg er her.

Tiden her i Cancun kommer egentlig bare til Ã¥ bli venting til jeg flyr til San Fran, siden AA ikke ville la meg bytte fly. Tre flybilletter mot en, og de vil enda ha 400 dollar? American Airlines er definitivt pÃ¥ nei-lista mi…

Jeg kommer til Ã¥ savne gjengen jeg har reist med den siste halvannen uka… Vi hadde sÃ¥ mye gøy, og vi kom ganske nærme. Jeg hang mest med ‘the aussies’, de var good fun! Jeg var den yngste i gruppen, babyen, sÃ¥ alle tok sÃ¥ godt vare pÃ¥ meg.
Høydepunktet fra turen må enten være Palenque eller å se Pacaya-vulkanen og lavaen.

Jeg hadde nesten glemt hvor varmt og hvor høy luftfuktighet det er i Cancun nÃ¥. Jeg sÃ¥ fram til litt varme etter en uke med regn og overskyet i fjellene i Mexico og Guatemala, men jeg gleder meg til Ã¥ komme til kjøligere strøk i San Francisco i morgen. Har gÃ¥tt rundt i byen nÃ¥ i 2 timer pÃ¥ jakt etter en engelsk book store, uten mer Ã¥ vise for enn solbrente skuldre og en svettevÃ¥t singlet…
FÃ¥r mulig stryke det av listen for i dag og heller begynne pÃ¥ alt det andre som stÃ¥r pÃ¥ planen…

En uke uten innlegg, I know… Veldig sliten, sÃ¥ dette fÃ¥r bli et kort, kjedelig innlegg.

Ok, så turen startet med en tur til Chitzen Itza. Vi hadde en guide, og ble vist templene, observatoriet, ballbanen, gravene mm. Veldig interessant! Mayaene var laaangt forut sin tid!
Turen gikk så til Merida, hvor vi prøvde lokal gatemat og så på livet. Hver søndag stenges noen av gatene av, og det er fest. Live musikk, og folk danser i gatene. Utrolig gøy!

Vi dro til Palenque, en veldig søt by som ikke har blitt for turistfiksert enda. Vi dro for å se på templene der, og på ettermiddagen dro vi til noen fosser, den ene hvor vi kunne bade i, Agua Azul. Det var helt fantastisk vakkert der, med helt turkist vann. Vannet var veldig kaldt, men vi hoppet uti og sloss mot den sterke strømmen.

Vi dro til San Cristobal, hvor vi tok en båttur og testet utelivet.

NÃ¥ er jeg i Panajahel (Guatemala), hvor gateselgerne er plagsomme og naturen vakker. I morgen drar vi til Antigua, hvor jeg hadde hÃ¥pet Ã¥ dra Ã¥ se pÃ¥ vulkanen, men det er utelukket nÃ¥…

Sorry folks, bedre innlegg kommer når jeg i bedre form!

Juhu! Idag startet min nye gruppetur!

Jeg startet dagen med litt tortur. Jeg så på et kart at det bare var seks kvartaler fra det hotellet jeg var på, til det jeg skulle til, så jeg strappet på meg den fullstappede 120 liters sekken og en mindre ryggsekk (en på magen, en på ryggen), og begynte å gå. Det er grusomt mye varmere downtown enn det var ved sjøen, og jeg var så dum og attpåtil gå midt på dagen. Etter et par minutter ba jeg til høyere makter om at det ikke skulle være langt, at kvartalene var korte. Ryggen og skuldrene tok den verste støyten, men knærne hadde litt problemer også.
Herregud, hva i all verden har jeg kjøpt siden jeg dro som veier sÃ¥ mye?! Jeg startet med 15 kg, nÃ¥ har jeg 24…
Etter 10-15 minutter var jeg framme, svett fra topp til tÃ¥. God treningsøkt da! Tror kondisen min har fÃ¥tt seg en skikkelig knekk siden jeg forlot Norge. MÃ¥ nok ta en liten boot camp nÃ¥r jeg kommer hjem…

Uansett, fikk sjekket inn, spiste lunsj og tuslet litt rundt i byen. Tilbake på hotellet møtte jeg tre venner fra Australia som skulle på den samme turen som meg. Vi satt og pratet litt, gikk en tur til Marked 28 og tok noen drinker på en bar før fellesmøtet.

Folkene jeg skal tilbringe de neste 10 dagene med er:
Andrew, Leigh og Cathrine (venner, alle 35 år fra Australia)
Ashley og Thomas (par, 24 år (?) fra Australia)
Ana og Carlos (par, noen-og-50 år fra Spania)
Gabriel (25 år fra England)
Juan (lederen vår, 28 år fra Guatemala)

Etter møtet gikk vi ut til middag og tok noen drinker. Den venstre flip flopen min røyk, men Leigh var veldig flink som MacGyver og fikk fikset den sammen igjen med hjelp av noen tannpirkere og en menyholder.

Nå er det natta! Opp tidlig i morgen for å ta buss til Chitzen Itza.

Jeg skulle ønske jeg kunne spansk… Det eneste jeg kan si pÃ¥ spansk er hei, takk, hvordan gÃ¥r det og et par enkle gloser. Ikke akkurat nok til Ã¥ ha en fungerende samtale. Og alt tar sÃ¥ mye lenger tid her om man ikke kan spansk… De jeg prøver Ã¥ prate med mÃ¥ alltid løpe for Ã¥ finne noen som kan være tolk.
Som nå i dag. Skulle printe ut noe, og han stakkars mannen i internettcaféen kunne ikke et ord engelsk. Han løp rundt i 5-10 minutter for å finne noen før en annen kunde tilbød å være mellommann.
Og i butikken i dag, skulle ha et nytt minnekort til kameraet, og alt gikk på fingerspråk.

Man skulle tro at folk i servicebransjen i en turistby kan noe grunnleggende engelsk, men nei… Men jeg tenker at det er nok gjensidig. De lurer nok pÃ¥ hva i all verden jeg gjør i Mexico siden jeg ikke kan spansk.

Det har vært deilig Ã¥ være alene i litt over en ukes tid etter 10 uker pÃ¥ farten uten et eneste minutt alene, men jeg gleder meg til Ã¥ møte og være med andre mennesker pÃ¥ gruppeturen som starter i morgen. Det er grenser for hvor lenge jeg kan underholde meg selv, og den grensen er nÃ¥dd nÃ¥. Dessuten fÃ¥r jeg hjemlengsel av Ã¥ bare være alene med tankene mine…
Jeg savner familie og venner. Jeg savner leiligheten min. Jeg savner Ã¥ snakke norsk. Jeg savner Ã¥ ha ordentlig rene klær. Jeg savner Ã¥ lage min egen mat. Jeg savner Oslo…

Men det er nesten garantert at om 6 uker nÃ¥r jeg er hjemme, tar det bare noen uker før jeg vil ut og reise igjen…

IgÃ¥r dro jeg til Isla Muleres, en liten og veldig flat øy utenfor Cancun. Krystallklart, turkist vann og hvite sandstrender. Det er lett Ã¥ forestille seg spekulasjonene om at det var pÃ¥ denne øya pirater hadde damene sine før i tiden. (Dermed navnet, som betyr “The island of women”.)

Han jeg booket turen hos hadde ikke akkurat gitt meg riktig informasjon, eller… Det var mye han utelot! Jeg trodde jeg bare skulle til øya, fÃ¥ frokost, svømme med delfiner, snorkle med rokker og ellers bare loke rundt for meg selv. Det viste seg Ã¥ være helt feil, men til det bedre.

Jeg kom til havna og ble tatt ombord i et lite skip, hvor det var deilig frokostbuffet (eller, egg og frukt, men det skal ikke mye til for å glede meg når det kommer til mat nå, kommer tilbake til det senere). Etter frokost fant jeg meg en stol oppe på dekk og så Cancun bli mindre og mindre etterhvert som vi nærmet oss øya. Det bølget noe voldsomt, så det var bra stolene var bindt fast, om ikke hadde vi rullet rundt som filledukker på båten.

Uansett, da fikk jeg vite informasjonen jeg hadde fått var mangelfull. Ikke bare var det inkludert frokost, men også full lunsjbuffet, snacks og åpen bar hele dagen. Gratis solstoler, håndkle- og skapbruk. Gratis taxi mellom 2 resorts på øya, hvor den ene hadde gratis snorkleutstyrbruk og sykler, zip-line, museum, statuepark, et mayatempel og kule grotter. Det var ingen snorkling med rokker, men alt det andre veide opp for det.

Anyway… PÃ¥ fast land (lettere ubalansert) tre kvarter senere, var det Delfintid! Ble strappet pÃ¥ en redningsvest og gikk gjennom noen do’s and don’t før vi gikk ned i vannet til dem. Fantastisk flotte dyr…
Delfinen jeg og to andre “hadde” het Miranda, og var ung og fortsatt under opplæring. Hun gjorde ikke alltid som treneren ville, og svømte vekk fra oss et par ganger før hun kom tilbake, men det gjorde ikke noe, for det betød bare at vi hadde mer tid med henne for Ã¥ gÃ¥ gjennom alt vi skulle. Igjen, veldig flotte dyr…
Vi lærte litt om delfiner, og noen “kommandoer” for forskjellige ting, som Ã¥ komme og legge hodet i hendene vÃ¥re, vinke, shake hands, plystre, danse osv. Vi hadde ogsÃ¥ litt fri tid med de, hvor vi kastet ringer og svømte rundt. Herlig! (Tusen, tusen takk til mine kjære foreldre som sponset denne dagen!)

Etter delfinlek, var jeg klar for Ã¥ sjekke ut den andre resorten. Fikk en taxilapp og ble kjørt til enden av øya. Veldig fin øy det her. Og morsom… Alle kjører rundt i golfbiler! Nesten ikke “vanlige” biler Ã¥ se, bare golfbiler! Artig!

Framme pÃ¥ Garrafon Park var det blitt midt pÃ¥ dagen og stekende varmt. Fant meg derfor noe snorkleutstyr og la meg til bløt i vannet og sÃ¥ pÃ¥ fisk. Fine fisker og fantastisk korallrev… Det bølget desverre fortsatt mye, sÃ¥ fikk mye saltvann ned i snorkelen, blæh! Aldri gøy Ã¥ puste inn vann, aldri…

Oppe pÃ¥ land igjen soltørket jeg fort, og gikk for Ã¥ finne meg noe mat. En lunsjbuffet har aldri sett bedre ut. NÃ¥ kommer jeg tilbake om det jeg sa om mat. Jeg liker ikke Ã¥ spise pÃ¥ restaurant alene, “table for one, please”, nei takk. SÃ¥ den siste halvannen uka jeg har vært alene har frokost, lunsj og middag bestÃ¥tt av ting jeg har funnet i et stusselig, lite supermarked (bortsett fra roomservice to ganger). Boksemat, frukt og grønnsaker og tortillas med ost og skinke… Variert kost? Jadda…
SÃ¥ denne buffeten var himmelen. Brydde meg lite om table for one, og spiste ordentlig mat for en gangs skyld!

Etter lunsj fant jeg meg en liggestol i skyggen og hørte på bølgene mens jeg planla resten av dagen. Jeg gikk meg en tur langs stranden helt til enden av øya og så på grotter, statuer og et mayatempel. Finfint!

Tok bilveien tilbake, hentet sakene mine og tok en taxi tilbake til det første stedet for Ã¥ se om jeg kunne fÃ¥ noen fine delfinbilder. Og det tror jeg at jeg gjorde, etter mye prøving og feiling. Skal si det ikke er lett Ã¥ ta bilde av dyr som bare kommer til overflaten et par sekunder før de gÃ¥r ned igjen, og du aner ikke hvor de vil dukke opp neste gang…

Etter dette var det dags for å ta båten tilbake, og jeg var utslitt. Tror det var en blanding av gratis drinker og altfor mye sol og varme som slo meg ut. Hadde planer om å dra til byen for internett, men det var blitt sent og mørkt, så jeg tok en tidlig kveld på hotellet istedenfor.

Jeg kan ikke tro at jeg har vært i Cancun i godt over en uke nÃ¥, uten Ã¥ ha vært ute pÃ¥ byen en eneste kveld. Dette er jo party central! Jeg kan gÃ¥ alene i Oslo pÃ¥ natten, men en fremmed by i Mexico er nok ikke det smarteste…

Mamma og pappa har et avisutklipp fra 90-tallet en gang hengende på kjøleskapet på hytta. Det er et innlegg, og heter “Den evindelige sola”. Jeg husker ikke helt hvordan det går, men det er om at sommeren er kommet for fullt, og det er uutholdelig varmt. Om at vi har drømt om sommeren så lenge, men nå når den har kommet, kan den gjerne gå et annet sted. Om at det ikke er fint å klage på sola, bortsett fra når den er ekstrem. Ganske passende nå.

Etter en time på solsenga (med hyppige dukkerter) har jeg nå varmeutslett på beina, magen, brystet og armene. Og for å klage litt mer, det blir ikke bedre av alle kvisene som popper opp overalt pga den fete solkremen jeg må smøre meg inn med flere ganger i timen for ikke å bli brent.
Dette er too much for en stakkars nordmann! Jeg tar gjerne litt skyer og vind…

Ok, jeg er rimelig pissed off nÃ¥… Jeg skulle bli hentet pÃ¥ hotellet kl 0830 (lokal tid) for Ã¥ bli kjørt til havna for Ã¥ ta fergen over til Isla Mujeres for Ã¥ leke med noen delfiner, snorkle og slappe av pÃ¥ stranden (super turist, I know). Men transporten min kom aldri. Jeg ventet i 35 min før jeg ringte de fra resepsjonen, og mannen jeg pratet med sa at de hadde i papirene sine at de skulle plukke meg opp pÃ¥ et annet hotell. What the f…? Det sto svart pÃ¥ hvitt pÃ¥ kvitteringen min, tidspunktet og hotellnavnet jeg bor pÃ¥. Men han fikk det til Ã¥ høre ut som det var min feil. Han sa han skulle sjekke opp, og ville ringe meg opp igjen. Etter en halvtime med venting og traving fram og tilbake pÃ¥ rommet mitt, ringte telefonen, og han beklaget sÃ¥ mye. Transportselskapet hadde gjort en feil og bla bla. SÃ¥, i morgen er dagen! Fingers crossed…

SÃ¥, jeg fÃ¥r bare plaske rundt i bassenget pÃ¥ hotellet istedenfor i dag. Og prøve Ã¥ jobbe med brunfargen… Med blÃ¥ øyne, rødt hÃ¥r og fregner har jeg ikke akkurat anlegg for Ã¥ bli brun, men jeg gir ikke opp!

Men, nok om min mislykkede dag i dag. Jeg vil heller fortelle om min vellykkede dag i går!
I går dro jeg til Xcarat, som jeg beskrev er en krysning mellom fornøyelsespark, zoo og akvarium, men la meg også legge til badeland, arkeologimuseum og aktivitessenter. All in one!

Inne i parken, startet jeg med en underjordisk elv. Jeg fikk snorkleutstyr og redningsvest, og hoppet i elva som går under bakken fra en ende av parken til en annen. Det tok ca 1 time, og vannet var avkjølende og deilig i motsetning til den kokende varmen på land.
Ute av elven og oppe pÃ¥ land igjen, var det bare Ã¥ hente sakene mine og gÃ¥ for Ã¥ utforske resten av parken. Jeg gikk en jungeltur, og sÃ¥ mange dyr jeg ikke kan sette navn pÃ¥. Av dyr jeg vet hva er, sÃ¥ jeg tapir, mini-hjort, papegøye, spider monkey, flamingo… SÃ¥ ogsÃ¥ puma, jaguar og panter! (ikke helt up close, selvsagt…)
Jeg tok meg en runde i akvariumet, spiste lunsj, gikk meg vill et par-tre ganger og fikk matet noen skilpadder.
Jeg kan ikke beskrive hvor varmt det var å gå rundt i parken hele dagen under den brennende sola. Så på ettermiddagen skrek kroppen min etter væske, og jeg fant meg en kald brus, en hengekøye på stranda i skyggen av noen palmer, og jeg svingte rolig fram og tilbake til lyden av bølgene som slo mot stranda. Deilig!

Etter Ã¥ ha samlet krefter, gikk jeg for Ã¥ se pÃ¥ et hesteshow. Skikkelige senors og senoritas med spansk-meksikanske klær og cowboyhester. Det var kvadrilje og dressur, men ikke mye horsemanship Ã¥ hente… Det hadde regnet, sÃ¥ hver gang de kom forbi gjerdet jeg sto, ble jeg sprayet med gjørme. Anyway…

Etter det var det en stor forestilling med meksikansk sang, dans og gamle mayatradisjoner. Alt var pÃ¥ spansk, sÃ¥ fikk ikke med meg alt. Etter det var det natt, og tok bussen tilbake til hotellet. Zzz…

Jeg er en elendig backpacker… I truely am.

Før jeg kom hit var planen å farte uredd rundt og se og oppleve så mye som mulig på egenhånd, bo på skitne hosteller og ta livet som det faller seg.
Men, jeg må innrømme at jeg liker komforten i et hotell, jeg liker tryggheten og privatlivet. Siden jeg dro fra oslo for 9 (?) uker siden, har jeg nesten ikke vært alene et sekund, og det er deilig nå å bare slappe helt av og nyte mitt eget selskap.

Jeg vet jeg ikke opplever Mexico i turistboblen Cancun, men ved second thought, kanskje ikke Mexico er stedet Ã¥ reise alene rundt i som jente. Derfor har jeg meldt meg pÃ¥ en gruppetur som starter her pÃ¥ lørdag, og gÃ¥r nedover til Guatemala. (Hører rykter om vulkanutbrudd og kraftig storm der nÃ¥, men “hÃ¥per det gir seg” til jeg kommer dit.

De neste dagene har jeg bestemt meg for å være maksimal turist, og har meldt meg på noen dagsturer. I morgen drar jeg til Xcaret, som jeg ikke helt vet hvordan jeg skal beskrive. En miks mellom fornøyelsespark, zoo og akvarium er nok det nærmeste jeg kommer.
På onsdag står delfiner på planen! Drar ut til Isla Mujeres for bading og kontakt med delfiner, og snorkling med rokker.

SÃ¥, jeg har kastet alle visjoner om Ã¥ være en “ordentlig” backpacker til side, og nyter heller solen ved bassenget pÃ¥ hotellet mitt og bestiller en ny drink.

Dere som kjenner meg, vet at jeg ikke finnes religiøs, men når jeg fikk en sms fra mammaen min om at bagen min var funnet og ville bli levert til hotellet mitt for to dager siden, begynte jeg nesten å tro.

Jeg var i byen da, så gjorde meg ferdig med det jeg holdt på med og gikk tilbake til hotellet. Jeg smilte fra øre til øre, og småsang for meg selv, som en annen dust. Endelig! Jeg kan ikke beskrive hvor lettet jeg var! Bagen min kom til hotellet nesten rett etter meg, den var stripset sammen i tre deler, men alikevel, den var kommet!

Etter å ha forsikret meg om at alt var ok, tok jeg på meg bikinien og gjorde det jeg hadde drømt om helt siden jeg kom hit. Jeg hoppet i bassenget og svømte, og svømte, og svømte. Det var så utrolig befriende, og det var som en stor bør var blitt løftet av skuldrene mine, så jeg bare svømte, og merket ikke at det begynte å verke i musklene.

Fantastisk at bagen min er kommet tilbake, men jeg må innrømme at det var litt deilig å tenke på å reise rundt med bare en liten sekk og en veske, istedenfor en big, big bag som gjør at jeg mister balansen og snubler rundt hver gang jeg plukker den opp.

Tirsdag startet turen mot Mexico, og det skulle vise seg Ã¥ være litt av en berg og dalbane. Det startet pÃ¥ flyplassen i JoBurg med innsjekkingen… Jeg stilte meg i kø, men nÃ¥r det ble min tur, mÃ¥tte jeg ha en vektlapp for bagen min. Ble vist til riktig sted, og stilte meg i kø igjen. SÃ¥ kom spørmÃ¥let om ESTA-skjemaet. Fuck… MÃ¥tte da løpe rundt pÃ¥ flyplassen med den svære, tunge bagen min pÃ¥ skulderen pÃ¥ jakt etter internett. Tikk takk, begynte Ã¥ fÃ¥ dÃ¥rlig tid! Fikk fylt ut skjemaet pÃ¥ nett, og fant skranken min igjen, men havnet bak en “problem-kunde”, som tok veldig lang tid. Tikk takk… Innsjekk gikk heldigvis greit, og løp mot sikkerhetskontrollen. Kastet all drikke, sendte veska gjenom maskinen og kom meg gjenom metalldetektoren med bare minimal stripping. PÃ¥ vei til gaten, stoppet jeg raskt pÃ¥ en kiosk for Ã¥ kjøpe noe Ã¥ drikke. 18 timer pÃ¥ flyet til New York krevde en del vann og juice, fant jeg ut. Det kostet skjorta, og jeg skulle raskt finne ut at det ikke var verdt det.

Framme ved gaten, var det en siste sikkerhetskontroll, hvor jeg ble kroppsvisitert, og de gikk gjenom all håndbagasjen min. What the fuck? De tok fra meg all drikken min, med den begrunnelsen at jeg fikk drikke på flyet. WHAT?! Hvordan kan jeg bruke vann og juice kjøpt inn på flyplassen til å sprenge flyet? Jeg er ingen MacGyver! Lettere forbannet satt jeg meg på gulvet i et hjørne og drakk opp den ene flasken min på trass før jeg fikk gå på flyet. Flyet var heldigvis ikke så fullt, så når alle passasjerer var ombord, gikk jeg fant meg en ledig to-seter, så jeg kunne breie meg ut litt. Som dere vet, er jeg ikke så veldig høy, men en to-seter er ikke så veldig lang, så det måtte litt kreativitet og mange merkelig stillinger til for at jeg kunne legge meg ned.

Etter et kort drivstoffstopp og passasjerbytte i Darkar, fikk jeg kapret meg en ledig fire-seter. Yeah! Tok en sovepille, og sov som en baby nesten hele veien til New York. Like før landing fikk vi noen papirer Ã¥ fylle ut for Ã¥ komme inn i USA. Nede pÃ¥ bakken havnet jeg i en fryktelig lang kø, og nÃ¥r det ble min tur, viste det seg at jeg hadde fÃ¥tt feil papirer! MÃ¥tte finne riktige, og pent stille meg i kø igjen… De tok bilde, og fingeravtrykk av alle fingrene mine før de lot meg gÃ¥. Da hadde det gÃ¥tt sÃ¥ lang tid at bagen min var tatt av rullebÃ¥ndet og lagt i en haug med noen andre bager. Den fire lange ventetiden jeg først hadde hatt, begynte Ã¥ krympe i stor fart.

Jeg fikk vite at jeg skulle til en annen terminal, men at jeg kunne levere bagen min ved den terminalen jeg var på. Gikk så for å ta toget til riktig terminal, men det var lettere sagt enn gjort. Tog i begge retninger, og lite/ingen informasjon om hvilket man skulle ta for å havne riktig! Tok en sjanse, og gikk på første tog.

Framme ved terminalen min hvor jeg skulle ta direktefly til Cancun, fikk jeg problemer igjen. Igjen, ingen informasjon! Grrr… Spurte om hjelp, men ble bare henvist til en self-serviceskranke. Tastet navn og scannet passet, men fikk bare feilmelding og mÃ¥tte kontakte hjelp. Havnet selvfølgelig bak to problemkunder igjen, sÃ¥ sto og ventet en god stund. Da det endelig ble min tur, fikk jeg vite at flyet mitt var blitt kansellert pga feil pÃ¥ flyet. Great…

Den hyggelige damen jeg snakket med fikk satt meg pÃ¥ stand-by pÃ¥ et fly til Miami, hvor jeg derfra kunne ta et fly til Cancun, og prøvde Ã¥ ordne det slik at bagen min kunne komme med samme fly. NÃ¥r alt var ordnet, hadde jeg bare 10 min til boarding. Kom meg til gaten, og sÃ¥ at jeg var nummer 8 pÃ¥ stand-bylisten. Det sÃ¥ ikke lyst ut… NÃ¥r jeg var oppe som nr 2, hadde de bare en plass igjen. Flott… Min neste mulighet til Ã¥ komme meg til Cancun var dagen etter, og jeg begynte Ã¥ lure pÃ¥ hvor jeg skulle gjøre av meg for natten. Heldigvis slapp jeg Ã¥ tenke sÃ¥ lenge pÃ¥ det, da mannen som var foran meg pÃ¥ listen begynte Ã¥ lage en scene, og flyplasspersonellet fjernet han, og jeg fikk plassen hans. Hurra for fulle folk pÃ¥ flyplassen!

Alt hadde gått så fort på flyplassen i New York, så jeg hadde ikke helt oversikt over når neste fly gikk. Jeg hadde da vært på farten i over et døgn, og var rimelig sliten. Framme i Miami fikk jeg meg noe lunsj, og trasket i rolig tempo mot gaten mot flyet som skulle ta meg til min endestasjon. Jeg hadde tatt helt feil av tidene, og forvekslet avgangstiden med boardingtiden, så når jeg kom til gaten var de akkurat på vei til å rope opp navnet mitt på høyttaleranlegget. Flyet skulle gå om 5 min! Jaja, kom meg på og var glad for at jeg om bare noen timer kunne ta en lang dusj og legge meg ned på sengen min på hotellet.

Framme i Cancun, skulle enda en ting gÃ¥ imot meg. Bagen min kom aldri. Sto og ventet og ventet, til rullebÃ¥ndet stoppet, og en ny flights bagasje begynte Ã¥ komme. Nei nei nei, say it isn’t so! Damen i New York hadde visst ikke fÃ¥tt med bagen min alikevel… Fikk meldt den savnet, og kom meg ut av flyplassen og sank sammen pÃ¥ bakken. Jeg stinket. Jeg var utslitt. Jeg hadde kramper i bena. Jeg hadde ikke bagen min, og jeg visste at om jeg tok en taxi til hotellet, ville jeg garantert bli ripped off. Men akkurat da kunne jeg ikke bry meg. Godt over 30 timer pÃ¥ farten er ikke my cup of tea…

Fant meg en taxi, og riktig nok betalte jeg grusomt mye for en 30mins kjøretur. Framme pÃ¥ hotellet la jeg meg flatt ut pÃ¥ senga en stund før jeg fant et supermarked hvor jeg fikk kjøpt meg shampoo, deodorant og en kjole. Det skulle holde til dagen etter, bagen min skulle komme pÃ¥ ettermiddagen. Tannbørste og tannkrem hadde jeg vært smart nok til Ã¥ ha i hÃ¥ndbagasjen. Jeg holdt meg vÃ¥ken til sent pÃ¥ kvelden, og sovnet søtt til lyden av ACen. Takk for den, det er VARMT i Mexico! Jeg hadde glemt at sovepillen jeg hadde tatt, gjør at jeg ikke sover godt natten etterpÃ¥, sÃ¥ vÃ¥knet kl 4 pÃ¥ natten og var lys vÃ¥ken. PÃ¥ tide Ã¥ finne ut hva meksikansk tv hadde Ã¥ by pÃ¥! Fant heldigvis et par semi-engelske kanaler, som faktisk var ganske bra. Hurra! Sto opp i frokosttid og lurte pÃ¥ hva jeg skulle gjøre med dagen min. Ganske lost uten bagen min! Hadde jeg hatt den, kunne jeg dratt pÃ¥ stranda eller ligget ved bassenget, men jeg hadde ingen bikini eller hÃ¥ndkle. Sure, jeg kan bade i bh og truse, men den eneste trusa jeg har er ikke for offentligheten… (Slapp av, den vaskes hver kveld!)

Planen min med Ã¥ booke et ganske tÃ¥lelig hotell for at par dager, var Ã¥ kunne slappe av litt i “luksus” før jeg labbet videre, men det gikk nÃ¥ i vasken. SÃ¥, jeg tok pÃ¥ meg joggeskoene mine (noe som fristet lite, varmt varmt VARMT! (dumt Ã¥ ikke kjøpe flip flops kvelden før)), og gikk for Ã¥ finne sentrum i jakt pÃ¥ internettcafé og flip flops. Fant noen sko fort, men internett var det verre med. Gikk rundt i 1, 5 time, men gikk tilbake til hotellet bare en shorts rikere. Jeg hadde ikke solkrem, sÃ¥ den lille turen gjorde meg ganske sÃ¥ rosa!

Ventet pÃ¥ bagen min som skulle komme pÃ¥ ettermiddagen i flere timer, men ingen bag. Telefonen min var død, for laderen er i bagen, sÃ¥ ringte flyselskapet fra resepsjonen. Flyselskapet har mistet bagen min! De har ikke peiling pÃ¥ hvor den er! Eller, de sier jo selvfølgelig ikke det, bare at de ikke har noe informasjon pÃ¥ den. Great…

Enda en dag gikk, og fortsatt ingen bag… Jeg skal egentlig sjekke ut av hotellet i dag, men jeg har ikke bagen min enda. NÃ¥r den først er borte sÃ¥ lenge, minker sjansen for at jeg fÃ¥r den tilbake, ever…
SÃ¥, lost in Cancun… I want out! Dette er sikkert et greit sted om man bare drar for strand og fyll, men dette er ikke et sted for meg. Absolut ALLE skal selge deg noe, og alle er ute etter Ã¥ lure deg. Ikke et bra sted for Ã¥ være naiv og blåøyd… Velkommen til byen som ikke tror pÃ¥ dusjsÃ¥pe!

Bagen min MÅ komme til rette snart. Er på fjerde dagen nå! Jeg har ALT der, mange av tingene jeg trenger er vanskelig å finne her og en del av tingene kan ikke erstattes. American Airlines er nå offisielt på nei-listen min.

Juhu, endelig et pat bilder lagt ut. Viste seg a vare litt av en prosess, da de var for store til a legges ut, sa matte fikse litt i Paint(!!)… Har derfor ikke lagt ut sa mange… Arg… Yeah yeah, enjoy!

Da var jeg tilbake i Sør-Afrika, nærmere sagt Johannesburg, og turen er nå over. Det har gått så veldig fort,men samtidig virker det så lenge siden Cape Town.

Jeg trodde jeg skulle ha tid til å skrive litt i Vic Falls, men det ble bare ikke tid til det.
SÃ¥… Jeg synes jeg skylder et litt lengre innlegg nÃ¥. La meg fortelle litt om dagene siden jeg sist skrev!

Jeg kan begynne med at alle nÃ¥ vet om min tommelregel nÃ¥r det kommer til insekter: er det mindre en tommelen min, kommer det ikke nærme meg. Jeg vet ikke hva det er, men smÃ¥ insekter freaker meg totalt ut… Større ting gÃ¥r bra, men de smÃ¥ er bare skrekkelige. SÃ¥… Denne angsten min kom til overflaten pÃ¥ Okavanga Delta, nÃ¥r vi skulle dra til campen vÃ¥r pÃ¥ kanoer utgravd av et tre (kalt mekoro). Siden det var flom, kunne vi ikke nÃ¥ campen vÃ¥r med bil, og mÃ¥tte derfor ta elveveien. Uansett, denne lille (og veldig ustø) kanoen var full av kryp! Og jeg hadde ingen veier Ã¥ gÃ¥… Hadde jeg kunnet svømme til campen hadde jeg heller gjort det, men elven var hjem for krokodiller og flodhester, sÃ¥ det var ingen valgmulighet. Damn… Jeg mÃ¥tte bare holde og hÃ¥pet vi var framme for hvert sivhjørne vi rundet. NÃ¥r vi kom til campen var jeg overlykkelig over Ã¥ kunne sette bena pÃ¥ trygg grunn, men… Det var bare et problem, campen vÃ¥r var under vann. Damn igjen! Vi mÃ¥tte finne oss en annen øy Ã¥ campe pÃ¥, og jeg fikk (lettere forstyrret) satt meg ned og pustet ordentlig for første gang siden vi satt oss i kanoene. Vi tok oss en gÃ¥tur rundt pÃ¥ øya før middag, men sÃ¥ ikke mye til dyreliv. Dagen etter derimot var vi oppe før soloppgang og gikk en annen rute. Vi tok av oss pÃ¥ bena og brettet opp buksene og vasset over elven (som tidligere var over vann) som tok oss til en annen øy. Der kom vi ganske nærme en stor flokk med zebraer, vi var nok bare ca 15 meter fra pÃ¥ det nærmeste. Vi sÃ¥ ogsÃ¥ gnu, giraff og noen typer gazeller. Gøy gøy! Vi tok kanoene tilbake til stedet vi hadde parkert bilen, og først da sÃ¥ jeg hva jeg hadde gÃ¥tt glipp av oppi all insektangsten min. Det var utrolig vakkert der, og kanoen jeg satt i den dagen hadde heldigvis færre bugs, sÃ¥ jeg kunne nyte turen.

Onsdag dro vi til Chobe National Park, hvor vi hadde vår første game drive med en jeep jockey. Det var en veldig vellykket tur, vi så flodhest, bøffel, elefanter, giraffer, vortesvin og masse fugleliv. Vi så også en løvefamilie, men de var bak en semi-tykk busk, så vi fikk ikke sett de så tydelig.

Turen gikk sÃ¥ til VicFalls, hvor myke senger og ordentlige dusjer ventet pÃ¥ oss. Vi hadde smÃ¥fantasert om denne dagen i en uke! Campinglivet er gøy, men det er deilig med en liten bypause av og til. Du slipper Ã¥ grave din egen do, du kan ta en varm dusj i et rom med fire vegger og tak, og du trenger ikke være redd for at giftige slanger har krøpet ned i soveposen din. Men, det mÃ¥ bare sies, det er ganske sÃ¥ deilig Ã¥ ta en dusj om kvelden og se pÃ¥ stjernene mens du vasker hÃ¥ret…

Så, nå kommer jeg til grunnen til at jeg ikke hadde tid til å skrive i VicFalls. Kvelden vi kom dit, kunne vi bestille aktiviteter for den neste dagen, og jeg gikk for gull! Jeg startet dagen tidlig kl 6 for å dra til en løvesenter for å lære litt mer, og gå på en tur med to unghannløver. Løvebestanden har falt med 80-90% de siste tiårene, og disse folka jobber aktivt med å prøve å få bestanden opp igjen. De driver et så bra prosjekt, så jeg tillater meg selv å drite litt reklame: de heter Lion Alert (lionalert.org), og de har et frivillighetsprogram som frister veldig. Take a look!

Etter løveopplegget ble jeg kjørt til kontoret jeg skulle bli plukket opp for min neste aktivitet: half day adrenalin! Den pakken besto av Flying Fox, Zip Line og Gorge Swing. Jeg dro sammen med Charlotte, sÃ¥ vi begge hadde noen Ã¥ freake ut sammen med om det skulle bli for mye. Vi startet med den “letteste”, Foxen. Vi ble selet opp, og mÃ¥tte løpe utfor en plattform og spre vingene og fly over elven den gikk over. Barnemat… Neste var Zip Line, hvor makshastigheten er 110 km/t, Bytta sele og svingte ned mot elva i en enorm fart. Gøy gøy! SÃ¥ var det Gorge Swingen… Ikke sÃ¥ barnemat lenger akkurat. Det er nesten akkurat som strikkhopp, men du er ikke festet i bena, men du har en sele. Og nÃ¥r du har falt sÃ¥ langt som tauet tillater, blir du svingt som en filledukke 10 meter over elven. Oh shit… Jeg var først ute pÃ¥ denne, og fy som sommerfuglene flakset i magen! 75 meter frifall… Jeg mÃ¥tte gÃ¥ ut pÃ¥ tuppen og se ned og tenke litt pÃ¥ hva det var jeg drev med med. Jeg sluttet og tenke, hoppet, og falt som en stein ned mot klippene i elva under. Underlig hvor mye rart man rekker Ã¥ tenke pÃ¥ den korte tiden det tar Ã¥ falle 75 meter… Tauet røk heldigvis ikke (side jeg er i stand til Ã¥ skrive dette), og jeg svingte i full fart fram og tilbake over elven før jeg endelig stoppet og bare hang der som en idiot før de trakk meg opp igjen.

Med hjertet pumpende for fullt, dro vi for å se på Victoria Falls, hvor vi tilfeldigvis støtte på resten av folka fra gruppen vår. Vi trasket rundt (og ble gjenomvåte) en god stund før vi bestemte oss for at nå hadde vi sett nok vann, og gikk for å finne et marked. Misforstå meg rett, fossen er fantastisk, men hodet var ikke helt på det rette stedet og jeg kunne vri opp undertøyet mitt etter 30 min der. Så vi fant oss et marked, og noe lignende har jeg ikke vært borti. Selgerne er like (om ikke mer) interessert i klærne og tingene dine enn de er i pengene dine. Du kunne så og si bytte til deg alt mulig for t-skjorter, solbriller, klokker, gensere, sko osv. Jeg er på farten i 8 uker til, så jeg kan ikke tillate meg å kjøpe så mye.
Etter en liten time pÃ¥ markedet begynte vi Ã¥ fÃ¥ dÃ¥rlig tid, vi skulle ogsÃ¥ pÃ¥ et Sunset Cruise, og det var henting om 45 min, og vi mÃ¥tte enda hente en kvittering og finne tilbake til hotellet. Vi fikk hentet papiret vÃ¥rt, men vi fant ingen taxier, sÃ¥ vi begynte Ã¥ gÃ¥ og krysset fingrene for at vi ikke skulle støte pÃ¥ noen elefanter. Vi hadde blitt advart mot en gruppe elefanter som gikk i omrÃ¥det som ikke var helt gode. De jaget folk minst 5 ganger om i uka, enten alene eller sammen. Great… Det var et stykke Ã¥ gÃ¥, men vi fant omsider fram og hadde da bare 15 min pÃ¥ dusjing og skifting før cruiset. Puh… Bushdusjer har heldigvis lært meg Ã¥ dusje fort, sÃ¥ jeg var ren og pen, med tid til gode nÃ¥r skyssen kom. Siden denne bloggen er for besteforeldre og kollegaer ogsÃ¥, skal jeg la være Ã¥ komme med noen detaljer fra kvelden og heller hoppe til neste dag.

Dagen etter dro vi til Hwange, noe som heldigvis var en kort biltur, og dro på en game drive etter lunsj. Det blir ikke kjedelig, selv om du har sett de samme dyrene flere ganger. Etter middag hørte vi løvebrøl i det fjerne, og gikk ned til en utkikkspost ved vannhullet for å se om de kom noe nærmere. En sint elefant kunne lett ha plukket oss ut derfra, eller en stor katt kunne lett ha hoppet inn, men det føltes trygt. Vi satt lenge og hørte på løvene (to store hanner i følge manageren) brøle, før de slo seg til ro og gikk en annen vei. Det kom istedenfor tre elefanter, som vi fant ut vi skulle gjøre noen sansetester på, mest syn og hørsel. Jeg skal ikke beskrive i detaljer, men de besto så vidt.

Dagen etter var vi pÃ¥ farten igjen, pÃ¥ vei til Bulawayo, hvor vi endelig skulle dra og se om vi kunne finne noen neshorn. Vi sÃ¥ 7 i Etosha, men det var i mørket, sÃ¥ vi sÃ¥ egentlig bare outlinene av neshorn. Men denne dagen skulle vi til en park med høyt neshornantall og vi hadde en fantastisk guide. Han heter Ian, og er visst veldig kjent i det miljøet. Han har akkurat laget ferdig en dokumentar om neshorn for Animal Planet som begynner Ã¥ vises til sommeren. Anyway, we signed our lives away, og begynte Ã¥ kjøre. Vi fant en familie pÃ¥ tre, og gikk ut av bilen for Ã¥ komme nærmere. PÃ¥ det nærmeste var vi bare 2 meter unna. Dette var selvfølgelig hvite neshorn. Hadde det vært svarte hadde vi mÃ¥ttet finne et tre Ã¥ klatre opp i nÃ¥r vi ville vært 300 meter unna. Og om man ikke er sÃ¥ god i Ã¥ klatre, ville man blitt det veldig fort, ifølge guiden. Ingen har dødd av et neshornangrep med selskapet jeg reiste med, men det har vært noen close calls med svarte neshorn hvor de har sittet i trær i et par timer. Det var veldig fascinerende Ã¥ se disse dyrene sÃ¥ nærme, de “minner” litt om dinosaurerer, om man kan si det. Vi kjørte videre rundt i parken, og trasket litt rundt sÃ¥ mye vi kunne, men unngikk glatt de farlige territoriene. Guiden vÃ¥r var fantastisk dyktig, det var ikke et eneste spørsmÃ¥l om neshorn han ikke kunne svare pÃ¥, og han visste dessuten alt om plantelivet. Det var som Ã¥ kjøre gjennom et apotek! Det var planter for alt mulig der, alt fra Ã¥ drepe folk pÃ¥ en mÃ¥te som ikke kan spores, til Ã¥ kurere hudsykdommer, til Ã¥ fÃ¥ hvitere tenner, for Ã¥ skjerpe sansene og sÃ¥ mye mye mer.

Turen er nå over, og det har vært 24 fantastiske dager, og jeg har lært og sett en god del. Afrika er et fantastisk sted, med så mye variasjon i natur, dyreliv og folk.
Jeg tenkte her om dagen at det må være en totalt annen ting å vokse opp i Afrika enn i Europa. Her er det så mye du må passe deg for og være obs på. I Norge har vi ikke egentlig noen farlige dyr, insekter eller slanger. Men her er det så mye du må passe deg for, særlig om du bor utenfor storbyene. Vi har møtt på x antall giftige edderkopper og slanger, for ikke å snakke om alle de større dyrene.
Vi hadde en liten leksjon om hvordan man best mulig unngår å bli spist, knust eller trampet på om vi skulle møte på noen farlige dyr:
Elefant – løp sikk sakk og glem deg bak en busk. ForhÃ¥pentligvis løper den forbi. Om ikke, finn et stort nok tre den ikke kan velte over.
Neshorn, bøffel og flodhest – finn et tre.
Løve – finn et tre og hÃ¥p pÃ¥ det beste.
Leopard og gepard – put your head between your legs and kiss your ass goodbye!
Oh well…

Når man ser hvordan folk lever på landsbygda her, får det deg til å tenke på hvor komplisert og stressende livet vårt hjemme er, og er det verdt det? Vi stresser oss gjennom livet, nesten uten å stoppe for å lukte på rosene, og hva sitter vi igjen med på slutten av dagen?

I dag har jeg et fly til Mexico, som jeg helst ikke vil være pÃ¥. Det er en 18,5 times flytur, og det er bare en mellomlanding, jeg har deretter en 5 timers flytur, sÃ¥ jeg er framme i Cancun i morgen kveld med ingenting Ã¥ gjøre. Jeg har ikke engang bestilt noe hostel enda! Shit… Jeg tenkte før jeg dro at det ville jeg fÃ¥ tid til i Asia, men nÃ¥r jeg ikke fikk gjort det der, tenkte jeg at jeg ville fÃ¥ tid i Afrika. Men nei… SÃ¥ jeg er i Mexico i morgen uten noe som helst. Great… Jeg har tre uker der helt alene, og jeg aner ikke hvordan det skal gÃ¥. HÃ¥per jeg møter noen kjapt jeg kan være litt med! SÃ¥… Om noen har lyst til Ã¥ komme til Yucatan-omrÃ¥det har jeg tre uker der uten noe pÃ¥ planen!

Tuddelu igjen!
Da var jeg tilbake etter en natt i ville bushen. Vi dro ut pa mekoroer pa Okavanga Delta i gar, og campet pa en oy. Oyen vi egentlig skulle cape pa var oversvomt siden det er flom na, sa vi matte finne oss en annen oy. Og reglene der var greie: ALDRI ga alene og gjor som guiden gjor. Om guiden skriker og klapper i hendene som en gal, gjor vi det 10 ganger vi. Om guiden ser seg om etter et tre a klatre opp i, bor du begynne a klatre! Vi campet nemlig i et omrade hvor alle The Big Five er. Dvs elefant, love, leopard, boffel og neshorn.

Vuups… Tiden ute igjen! Kommer til VicFalls i morgen, sa regner med emr internettid da